A & G Belting Systems sas
di Aprovitola Enzo e C.

Axcel | Nissens pandora sjarm til salgs

Nissens

Ledende kølespecialist

Nissens består af to forretningsenheder: Nissens Automotive, der udvikler, producerer og sælger køler- og klimaprodukter til det globale automotive eftermarked, samt Nissens Cooling Solutions, der designer, producerer og sælger kundetilpassede kølekomponenter, -systemer og -moduler til vindmølleindustrien og on- & offroadsegmentet, heru kxycoszt. pandora ilmaiseksinder forsvars-, mine- og entreprenørindustrierne.Kølerkoncernen har globalt salgs- og produktionsfaciliteter på tværs af tre kontinenter. Både Nissens Automotive og Nissens Cooling Solutions er anerkendte i markedet for deres fokus på innovation og produktudvikling, høje produktkvalitet samt stærke koncepter inden for logistik og supply chain.

Strategi

Nissens vil fortsætte med at levere innovative og markedsledende løsninger inden for køleindustrien og derved sikre fortsat vækst og større markedsandele. Derudover ser Axcel gode muligheder for at skabe vækst via opkøb.

Nissens

Hovedkontor
Danmark
Axcels investering
30-06-2017
Axcels ejerandel
60%
Omsætning
1600 mio. DKK
EBITDA
224 mio. DKK
Medarbejdere
1215
Ansvarlig partner
Lars Cordt
Adm. dir.
Mikkel Krogslund Andersen

Billedgalleri


iarratas pandora
pandora online winkel
pandora charm braclets

World of Ingar

"Det beste mannen kan gjøre, er å glede seg i sitt arbeid." -Forkynneren 3:22-

fredag, november 24, 2017

Stick It to the Man

Noen ganger må man forsøke seg på å anmelde ting man aldri har hørt om. Det er god trening, og før du vet ordet av det har du oppdaget en ukjent perle.

Stick It to the Man er derimot ikke en slik perle. Men langt var det uansett ikke, og fredagskvelden jeg brukte på å spille gjennom det var uansett ledig, så ingen skade skjedd.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 5/10

onsdag, november 22, 2017

Star Wars Battlefront II

Er det én ting Star Wars Battlefront II kommer til å bli husket for i ettertid, må det være den turbulente ferden frem mot spillets lansering. Det er egentlig verken rart eller ufortjent, så la oss forsøke å oppsummere historien innledningsvis (for en omtale av selve spillet, hopp ned til første bilde).

I mange spill nå for tiden finner man såkalte mikrotransaksjoner. Kort forklart består dette av gjenstander, kostymer, våpen eller lignende som man kan kjøpe innad i spill for ekte penger. Som regel koster slike gjenstander svært lite, og transaksjonene regnes derfor som «mikro» i størrelse. Mange spill på de mobile plattformene finansierer seg selv nettopp ved hjelp av denne forretningsmodellen, selv om de markedsfører seg selv som gratis.

I større spill kan også mikrotransaksjoner forekomme, og spørsmålet er ofte hvilken form disse har. Ofte har større konkurranseorienterte spill såkalte «lootbox»-er, som er bokser man kan vinne mens man spiller og som inneholder gjenstander man ellers kan kjøpe for ekte penger. Man kan stille spørsmål ved hvorvidt slike bokser i det hele tatt er en god idé, men de fleste virker likevel være enige om at det store spørsmålet koker ned til hvorvidt slike lootbokser og mikrotransaksjoner gir spilleren et fortrinn eller ikke. Dersom man kan betale seg frem til seier eller betydelige fordeler, er det ikke vanskelig å forstå at dette er en hårreisende idé, særlig hvis det er snakk om store spill som koster 500-600 kr i utgangspunktet.

Spill som Overwatch har lootbokser som både kan vinnes internt i spillet og kjøpes for ekte penger, men alt innholdet i disse boksene er av det kosmetiske slaget (kostymer til rollefigurene, symboler du kan spraye på veggene og lignende), og de fleste vil være enige om at dette er en god løsning dersom man først skal ha mikrotransaksjoner og lootbokser. Dette var tydeligvis ikke nok for EA, som gir ut Star Wars Battlefront II, og løsningen de forsøkte å implementere var så nært «Pay to win» man omtrent kommer. Priser på figurer, våpen og oppgraderinger innad i spillet var såpass høye at man måtte lagt ned tusenvis av timer i spillet for å låse opp alt utelukkende ved hjelp av spillets interne valuta. Kritikken haglet med fokus på at dette ville lokke spillere til å kjøpe valuta og lootbokser for ekte penger, og at dette ville skape en ubalanse hvor spillere som investerte ekte penger kunne mer eller mindre betale seg til seier. På toppen av dette ville det aldri være noen garanti for at kjøpet av en lootboks ville gi deg en fordel, ettersom innholdet er tilfeldig generert og man kunne risikere å bare få innhold man allerede har låst opp. Ren gambling, rett og slett, og den slags finnes det lover mot i mange land.

Så, uken før lansering skjedde det mye. Prisene (med spillets valuta, altså) på innholdet i spillet ble skrudd betydelig ned (75%), men fortsatt var antallet timer man måtte legge ned for å låse opp alt manuelt på tusentallet, og fløringen med «Pay to win»-modellen var fortsatt overhengende. Det hele endte med at EA besluttet å midlertidig fjerne mikrotransaksjonene fra spillet mens de revurderer modellen. Senere har det vist seg at selveste Lucasarts, som eier Star Wars-lisensen og som igjen er eid av Disney, har vært inne på banen. Er det én ting Disney nemlig ikke liker, så er det negativ omtale rundt noen av sine merkevarer, og frykten for at all den negative omtalen skulle skade salget har nok vært velberettiget.

Slik er altså situasjonen ved spillets lansering. Mikrotransaksjonene og muligheten for «pay to win» er fjernet enn så lenge, og innholdet i spillet må låses opp ved hjelp av innsats og hardt arbeid. Sirkuset rundt spillets lansering har skapt en rekke kontroverser, og det er fort gjort å ha dette i bakhodet når man setter seg ned med spillet. Slik situasjonen har blitt vil det derimot være urettferdig. Spillet bør bedømmes på dets egne premisser, ikke på grunnlag av alt rotet før lansering.


Star Wars Battlefront II er et spill som lokker med muligheten for å kjempe noen av de største Star Wars-slagene sagaen har å by på, og satser på å gi deg en forbedret utgave av Star Wars Battlefront fra 2015. Mye av kritikken fra den gang har man nå rettet på, men det betyr likevel ikke at spillet ikke er uten sine problemer.

En av de største innvendingene mot 2015-Battlefront var at spillet manglet en klart definert enspillerdel med en historie. Det kan derimot Battlefront II skimte med. Her får man stifte bekjentskap med Inferno Squad, en eliteskvadron i imperiet etablert for å infiltrere og eliminere trusler mot imperiet. Selve skvadronens stiftelse og første oppdrag kan man lese mer om i boka Battlefront II: Inferno Squad, mens her møter vi skvadronen ledet av admiraldatteren Iden Versio midt i dens storhetstid. Storhetstiden tar derimot slutt idet den andre Dødsstjernen sprenger, keiseren og Darth Vader dør, og begynnelsen på imperiets slutt er et faktum. Iden Versio og Infernoskvadronen blir en sentral del av Operation: Cinder, en nødplan keiseren selv har formulert i tilfelle sin egen død, men tvilen og usikkerheten begynner snart å tære på Infernoskvadronen når de ser retningen imperiet de har kjempet for er i ferd med å ta.

Premisset for historien er meget bra. Å følge en eliteskvadron med under-radaren-oppdrag som sitt spesialfelt er et godt utgangspunkt, og boka som omhandler skvadronen har også vist oss noe av de interne stridighetene som preger skvadronen, både seg imellom og i hjertene til den enkelte. Særlig Iden Versio er en rollefigur med mange lagt og et godt utgangspunkt for en spennende historie, særlig når det kommer til spenningen mellom henne og hennes far. Dessverre kollapser mesteparten av historien etter den første timen, og de tre siste timene blir en temmelig kjedelig affære. Fremfor å fokusere på god historiefortelling og å bygge opp de nye rollefigurene, pøser utviklerne på med den ene og andre Star Wars-referansen til det hele blir en usammenhengende suppe. Det er som om noen i Dice hele tiden har ønsket å minne deg på at det faktisk er Star Wars du spiller, med den konsekvens at du får mange klassiske figurer og steder slengt inn i historien med et nærmest bønnfallende rop om at du skal kjenne på nostalgien. Dermed feiler Battlefront II-historien på det grunnleggende området som gjelder for alt Star Wars-materiale: Man kan godt ha noen referanser til filmene, men det viktigste er likevel å skape en god, selvstendig og original historie som ivaretar Star Wars-følelsen og samtidig står på egne bein.

Historiedelen er altså kommet på plass, men makter ikke helt å holde det høye nivået vi hadde håpet på og blitt forespeilet. Den bør med andre ord helst betraktes som en opplæringsdel til flerspillerdelen, som tross alt utgjør det meste av Battlefront II. Også her har det skjedd mye, hvor mye er til det bedre og noe kunne vært forbedret.


Star Wars Battlefront II er et spill hvor man spiller mot andre spillere på nett. Dette gjøres i fem forskjellige modi: Galactic Assault, hvor 40 spillere kjemper de største og mest kjente Star Wars-slagene med konkrete forsvars- eller invasjonsmål; Starfighter Assault, hvor 24 spillere kaster seg løs i episke luft- og romkamper; Heroes vs. Villains, hvor åtte spillere inntar rollen som en helt eller skurk fra Star Wars og lever ut sine drømmedueller; Strike, hvor 16 spillere kjemper korte og intense kamper hvor konkrete oppgaver skal løses; og Blast, hvor 20 spillere bare løper rundt og skyter hverandre uten noe overordnet mål. I tillegg finner man en arkademodus hvor man kan bryne seg mot datastyrte motstandere.

Av de fem modiene er det unektelig Starfighter Assault som er det største trekkplasteret. Nå hadde forgjengeren også luftkamper tilgjengelig, men ingen av disse var satt til verdensrommet. Det er rettet opp denne gangen, og luftakrobatikken er det studioet Criterion (mest kjent for bilspillene i Burnout-serien) som står for. Resultatet er ikke bare at en sentral del av Star Wars endelig er implementert i Battlefront, men vi har også fått noen heseblesende luftkamper som mer enn gjerne kunne stått på egne bein. Her får man et kontrollsystem som sitter utrolig bra, et sikte-system som virkelig gjør det enklere å manøvrere og skyte, og et action-nivå som virkelig får deg til å føle deg som en ekte TIE- eller X-Wing-pilot. Her får man luftkamper hvor man får full tredimensjonal manøvrering og hvor bevegelser langs z-aksen gir også sitter som den skal. Fra barndommen har jeg gode minner fra flyspillet Star Wars: Rogue Squadron, og Starfighter Assault viser at det er på høy tid med et nytt spill hvor fokuset ene og alene er på luftkampene i Star Wars-universet.

Hva de fire øvrige modiene angår, er ingen av dem spesielt nyskapende eller revolusjonerende, uten at dette betyr at de ikke er underholdende. Her plasseres du på kjente lokasjoner, og det nye i Battlefront II er at man nå kan gjenspille kamper og lokasjoner fra hele filmsagaen, ikke bare originaltrilogien. Dermed går turen til Naboo, Kamino, Kashyyyk, Hoth, Jakku og Maz’ slott på Takodana, for å nevne noe. Dette betyr også at i tillegg til imperiesoldater og opprørere får du også spille som klonekrigere, kampdroider, motstandsbevegelsen og First Order. Dessuten får du også prøve deg som en rekke helter og skurker fra sagaen, fra Darth Maul til Rey og Kylo Ren. For å spille som en helt/skurk må du samle opp nok poeng i løpet av slaget, som du gjør ved å eliminere fiender og gjøre en innsats for at oppdraget blir fullført. Her vil altså flinke spillere få fortere tilgang enn andre, og med tanke på at det er grenser for hvor mange helter og skurker som kan være på brettet om gangen lønner det seg å følge med på hva du faktisk er ment å gjøre.


Utvalget av baner, rollefigurer og deler av Star Wars-sagaen som er representert er absolutt innholdsrikt, men noen mangler merker man likevel. At Rogue One: A Star Wars Story for eksempel ikke er representert på noen måte er ganske uforståelig, og det hadde heller ikke vært feil om animasjonsseriene Clone Wars eller Rebels hadde vært representerte på en eller annen måte. Utvalget av helter og skurker føles også noe skjevt, og rollefigurer som Dooku, Grievous og Obi-Wan Kenobi er savnet. Her er det selvsagt mulig at EA har noen fremtidsplaner med tanke på utvidelser, men vi får se.

Hva selve banene og slagene i Galactic Assault angår, er det ikke alt her som føles like balansert. Noen baner dukker svært ofte opp, mens andre baner forsvinner i mengden (jeg har for eksempel til gode å prøve Endor-kartet). Dette er synd, for ikke alle kartene er like gode. Prequel-kart som Naboo og Kashyyyk utmerker seg her. Er du på republikkens side her skal du bruke brettets første tredjedel på å skade et transportskip så mye som mulig, men dette kan selvsagt kun gjøres ved hjelp av spesielle ion-kanoner du kun finner enkelte steder på kartet. Samme hvor mye du skader transportskipet vil det nesten alltid komme frem, og innsatsen man legger ned i denne delen av slaget føles derfor intetsigende. Tilsvarende fenomen støter man på dersom man har kart med AT-AT, men her er plasseringen av ion-kanoner bedre gjennomført og resultatet av skaden man forårsaker blir desto mer merkbar. Uansett føles disse kartene som et steg tilbake sammenlignet med løsningen man valgte i forrige spill.

Slagene er derimot langt mer intense når man skal forsøke å overta et strategisk punkt på kartet eller plassere/desarmere sprengstoffer på bestemte steder. Slike økter føles langt mer meningsfulle, intense og dramatiske. Når kamper går på overtid og man i siste liten rekker frem til fiendens siste bombe og desarmerer den like før den sprenger, slik at kampen blir avgjort i siste sekund i din favør, da kjenner man på gleden ved å spille et stort og omfattende spill som dette.


En del av kritikken mot det forrige Battlefront var at man ikke hadde dedikerte klasser og at de forskjellige våpnene føltes altfor like. Dette har utviklerne i Dice tatt på alvor, og man får nå velge mellom fire forskjellige klasser under slagene: Assault, Heavy, Officer og Specialist (snikskytter). Å velge riktig klasse til riktig situasjon kan være avgjørende for kampresultatet, så her gjelder det å være fleksibel. Å skifte våpen og oppgraderinger er også blitt lettere og mer strømlinjeformet.

Oppgraderinger var som nevnt et av de største bekymringspunktene før spillets lansering, da man var urolig for at folk kunne kjøpe oppgraderinger for ekte penger som ga dem urettferdige fordeler. Oppgraderingene finnes fortsatt, men må nå aktiveres ved hjelp av spillets interne valuta. Her gjelder det også å velge med omhu, men i det store og det hele føler jeg ikke spillet er særlig ubalansert. Noen er selvsagt flinkere til å velge riktig oppgradering og våpen for riktig situasjon, men mye kan likevel kontres ved hjelp av ren øvelse, talent og presisjon. Faktisk opplever jeg Battlefront II som langt mer balansert enn forgjengeren. Det er lettere å tilpasse seg situasjoner, og små detaljer som at snikskytterrifler gir et gjenskinn hvis de sikter på deg gjør det lettere for å deg å unnvike skudd. Det er dessuten lettere å gjøre en innsats for laget selv om kill-/death-frekvensen din kanskje ikke er den beste.

Teknisk sett må også spille trekkes frem som tilfredsstillende. Her var det første Battlefront-spillet i særklasse for to år siden, og Battlefront II er slettes ikke dårligere jevnt over. Kjører du spillet på PC kan du oppleve noen problemer med DirectX 12, men dette kan justeres ned til DirectX 11 inntil EA får løst problemet. Noen mindre grafiske bugs har det også vært, men i det store og det hele imponerer virkelig spillet med sin detaljrikdom. EA og Dice har skrytt mye av hvor bra gjenskinnet i marmoren på Naboo og de virvlende bladene på Takodana ser ut, og det gjør det virkelig. Lys og skygge er meget bra, og de fleste ansikts- og bevegelsesanimasjonene er også gode. Lydmessig har spillet fått noen bedre stemmeskuespillere til å tre inn i rollene som Palpatine og Han Solo, selv om Darth Vader fortsatt ikke høres helt riktig ut og Billy Dee Williams dessverre demonstrerer at han har blitt for gammel til å gjengi Lando Calrissian på en troverdig måte. Andre originale stemmeskuespillere dukker også opp og leverer langt bedre prestasjoner, som Daisy Ridley (Rey), Sam Witwer (Darth Maul) og Temuera Morrison (Boba Fett). Legg til alle lydeffektene fra skytevåpen, romskip og The Wilhelm Scream, og vipps har du et spill som både låter og ser ut som Star Wars.

Langt mindre tilfredsstillende på den tekniske fronten er problemene som etter hvert er ganske typiske for EA-spill. Lange ventetider, tilkoblingsproblemer uten gode forklaringer på hvorfor og til tider elendige forsøk på matchmaking er ting vi gjerne skulle vært foruten, særlig når spill som Overwatch gjør dette mye bedre. Banevalget har også vært kommentert tidligere, hvor noen baner ser ut til å dukke opp oftere enn andre, og bør også nevnes igjen her.


Star Wars Battlefront II tar sikte på å gi deg en spillopplevelse hvor du kan gjenoppleve de største Star Wars-slagene og leve deg inn i de største rollene. Dette klarer spillet i det store og det hele, men ikke uten noen betydelige svakheter her og der. Spillet er mer velbalansert på enkelte punkter, mens det på andre områder kunne hatt godt av ytterligere justeringer. Samtidig er det et spill som kan gi mer enn nok av gode opplevelser når kampene blir på det mest jevne og intense, eller når man setter seg i cockpiten på en TIE-fighter i Starfighter Assault, en modus jeg håper Criterion får muligheten til å gjøre noe mer ut av på et senere tidspunkt. I kampen mot de store flerspilleropplevelsene tviler jeg på at Star Wars Battlefront II klarer å utkonkurrere Overwatch eller Playerunknown’s Battlegrounds, men det kan absolutt by på flere timer med moro likevel.

Score: 7/10

fredag, november 10, 2017

Wolfenstein II: The New Colossus

Da svenske MachineGames i 2014 ga ut et nytt spill i den gamle og ærverdige Wolfenstein-serien, var det nok ikke mange som forventet seg et spill med dybde, god historie og minneverdige rollefigurer. Det var derimot nettopp det man fikk servert med Wolfenstein: The New Order, et spill som fortsatt holder stand tre år senere. Historien om jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich som kjemper mot nazistene i et alternativt 1960-tall hvor nazistene vant krigen skildret en uhyggelig verden, og nå er det klart for fortsettelsen.

Wolfenstein II fortsetter historien der forgjengeren slapp, som ikke akkurat endte optimalt for BJ. Kroppen hans er temmelig herjet, og fem måneder senere er BJ avhengig av rullestol for å ta seg frem. Den slags tar derimot ikke nazistene og general Engel noe hensyn til, og BJ og resten av motstandsbevegelsen må ruste til kamp mot en nazisthær som er temmelig ampre etter at deres jerngrep om Europa har løsnet. Nå er tiden inne for å vente blikket mot USA, et USA som er rensket for mangfold og inkludering og som nå lever under nazistenes åk.


Åpningssekvensen i spillet, hvor BJ må bevege seg rundt i U-båten i rullestol og kjempe mot nazistene som er i ferd med å trenge inn, er en meget stilig sekvens som setter stemningen med en gang. Ikke bare er dette en av de få sekvensene i spillhistorien hvor du er bundet til en rullestol, den står også som en sterk kontrast til den mektige, sterke og fleksible hovedpersonen vi møtte i det første spillet. Wolfenstein-spillene er delvis en maktfantasi, og lite bryter denne illusjonen så mye som å være så ufleksibel som det en rullestol kan gjøre deg.

Etter å ha spilt Wolfenstein: The New Order er det noen elementer jeg også forventer å få servert i oppfølgeren. Jeg forventer en grufull visjon om en alternativ verdenshistorie, hvor vi ser et verdenssamfunn kontrollert av nazistenes grusomme ideologi. Jeg forventer minneverdige rollefigurer som gjør et varig inntrykk på meg og som gjør dette til mer enn bare en voldsfest, men til en kamp om noe og noen som faktisk er verdt å kjempe for. Jeg forventer urovekkende antagonister som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, fordi de ikke bare hjernedøde fotsoldater men faktiske nazister med full tro på at deres ideologiske ståsted er det sanne og rette. Dessuten forventer jeg en solid spillmekanikk hvor tempoet er høyt, intensiteten sitter som støpt og hvor kampene krever en aldri så liten innsats av meg som spiller.

Alt dette får du heldigvis også servert i Wolfenstein II: The New Colossus. Det er et velpolert spill hvor alle forventingene nevnt over i det store og det hele blir innfridd. Å møte et nazistisk USA hvor hvite maktgrupper som KKK har fått innflytelse og hvor det ikke er en eneste ikke-hvit person å se er direkte fryktinngytende, og det er dessuten passende for tidsepoken å se hvordan den amerikanske motstandsbevegelsen består av grupperinger som nettopp kjemper for sine borgerrettigheter eller mot etablissementet i vår egen virkelighet. Utviklerne har dessuten gjort en utrolig god jobb med å blande impulser og stilarter fra virkelighetenes 60-tall med denne alternative historien, noe som gjør det verdt å finne samleobjekter og lignende i spillet. Rollefigurene, både gamle og nye, gjør dette til et spill man bør ta seg tid til om man liker gode historier, og vi får blant annet et bedre innblikk i BJs barndom og oppvekst, en bakgrunn som absolutt er med på å forme hans identitet.


Mest av alt gjør dette kanskje inntrykk fordi MachineGames treffer utmerket godt når det gjelder timing. Vi skulle ikke tro det, men 2017 er året hvor vi har sett nazister marsjere i våre egne gater uten å bli forhindret, og hvor høyreorienterte grupperinger får stadig større oppslutning i vestlige land. Wolfenstein forteller oss kanskje om en alternativ virkelighet, men når man ser et USA strippet for mangfold og toleranse for annerledeshet og hvor nazister og KKK-medlemmer går sammen nedover gatene i Roswell, åpner det for alvorlig ettertanke angående hvor vår egen virkelighet er på vei hen. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å «hitle» sine meningsmotstandere for både det ene og det andre, men veien mellom hatretorikken man møter i spillet og vår egen virkelighet er neimen meg ikke lang til tider.

Samtidig er det noen små svakheter å spore i historiefortellingen, hovedsakelig i spillets avslutning. De nye Wolfenstein-spillene er på sitt beste når de kjører en balansegang mellom maktfantasi og et godt narrativ, men blir desto svakere når det vipper for mye over i den ene retningen. I den grad det vipper er det mest i retning maktfantasien, og særlig spillets avslutning preges av dette og blir noe utilfredsstillende. Det står for mye i kontrast til resten av spillet og mister dermed også noe av sin finesse.

Rent spillmekanisk sett følger spillet mye av det samme vi så i forrige spill. Du har et bredt spekter av våpen å velge blant, kan bruke to våpen samtidig og har en viss fleksibilitet når det kommer til fremgangsmetode. Eliminerer du offiserer før de får slått alarm vil nazistene ikke kunne sende inn forsterkninger, og alternative veier gjør at man bør forsøke å planlegge før man stormer inn. Likevel er spillet noe svakere på dette området enn det forgjengeren var, og muligheten for alternative veier mot målet føles mindre utviklet denne gangen, til tross for at man får tilgang på noen hendige oppgraderinger underveis. Dermed blir Wolfenstein II litt for ofte redusert til en såkalte «corridor shooter», hvor man ledes nedover en trangt og avgrenset vei frem mot målet. Heldigvis har man også flere sekvenser som gjør opp for dette, så fullstendig krise er det ikke. Og når alt sitter, så sitter det virkelig som det skal. Wolfenstein II er intenst, heseblesende og ramsalt action. Brutalt kan det også være, så 18-årsgrensen er absolutt på sin plass.

Menyene i spillet har fått en solid overhaling, og våpenhjulet føles mye bedre å bruke enn hva tilfellet var i forrige spill. Det er dessuten morsomt å se hvordan opplæringsmanualene i pausemenyen ser ut som instruksjonsbøker fra 60-tallet, med tegninger som illustrerer hvordan man skal gå frem for å gjøre det ene og det andre.


Overhalt er også grafikken, og særlig PC-utgaven av spillet ser fenomenalt ut. Personene er detaljerte og levende, omgivelsene er meget flott gjengitt og det hele flyter bunnsolid hele veien gjennom. Noen NPC-er kunne nok vært litt bedre gjengitt, og håranimasjonene er ikke alltid de beste, men i det store og det hele er dette et spill hvor grafikken virkelig skinner. Det vil si, helt til spillet krasjer. For øyeblikket sliter PC-utgaven med at spillet låser seg og går i svart, hovedsakelig når man skal gå videre til et nytt sted (ofte via en filmsekvens). Ironien er at dette har blitt enda mer problematisk etter en oppdatering av spillet. Dette løser seg forhåpentligvis etter hvert, men det skaper en frustrasjon spillet kunne klart seg foruten.

Wolfenstein II: The New Colossus har kanskje noen svakheter, men dette hindrer likevel ikke spillet fra å bli en solid opplevelse. Spillet forteller en meget god historie som treffer meget godt når det gjelder timing, og viser at førstepersons skytespill absolutt er en sjanger som kan brukes for dette formålet. Med en urovekkende alternativ historie, minneverdige rollefigurer og intens action er dette et spill vel verdt å sjekke ut, forutsatt at man er i stand til å tåle brutale grafiske skildringer.

Score: 8/10

onsdag, november 08, 2017

Wolfenstein: The New Order

I 1992 skulle et spill fra studioet id Software revolusjonere PC-spill, og for så vidt også spillindustrien generelt. Dette var året Wolfenstein 3D ble lansert, spillet som i praksis var det første moderne førstepersons skytespillet. Med tettpakket action, høyt tempo tredimensjonale omgivelser, førstepersonsperspektiv og en voldelig atmosfære som slettes ikke var for barn åpnet dette spillet for en helt ny sjanger og epoke i spillindustrien. Id Softwares ettermæle skulle forsterkes ytterligere året derpå, da Doom ble lansert og benyttet den samme formelen, men hvor nazister og robot-Hitler ble byttet ut med monstre fra en viss varm plass.

Etter Wolfenstein 3D var det stille rundt serien i ni år, før Return to Castle Wolfenstein kom ut i 2001. Deretter gikk det nok en periode med stillhet før et nytt spill i serien ble lansert i 2009, enkelt og greit under navnet Wolfenstein. Spillet forsøkte derimot på litt for mye uten å mestre noe av det, og fikk relativt lunkne kritikker som blant annet omtalte spillet som utdatert, noe mange vel også følte serien var mot slutten av 2000-tallet. Dermed var vel dette slutt for serien, tenkte vi da.

Men den gang ei. I 2014 fikk vi lansert et nytt forsøk på å vekke serien til live, denne gangen fra et helt nytt svensk studio, MachineGames. På utgiversiden fant vi selveste Bethesda, mest kjent som utviklerne av serier som Fallout og The Elder Scrolls og utgivere av spill som Dishonored og Prey. Dermed var Wolfenstein: The New Order et faktum, et spill hvor man mer eller mindre begynte serien på nytt igjen. Dette skulle vise seg å være et sjakktrekk.


Året er 1946. Vi befinner oss i en alternativ tidslinje hvor andre verdenskrig fortsatt raser, og hvor nazistene har overtaket på de allierte takket være overraskende teknologiske nyvinninger som gjør dem nærmest ustoppelige. I slaget som skal avgjøre Europas skjebne følger vi jødisk-amerikanske William «BJ» Blazkowich (hvilke koblinger han har til mannen med samme navn i Wolfenstein 3D vites ikke) og troppen hans. Et møte med den forskrudde vitenskapsmannen Deathshead går alt annet enn bra, og kort fortalt ender BJ opp i en komalignende tilstand i fjorten år. Når han endelig kommer til seg selv igjen er året 1960, nazistene styrer Europa, USA og endatil månen, og et evigvarende mørkt og undertrykkende regime ser ut til å være et faktum. Nå kan imidlertid nazistene begynne å skjelve …

Premisset i Wolfenstein-spillene har i utgangspunktet alltid vært litt tåpelige, og også denne gangen må du svelge et par kameler som at en mann med spillbransjens mest usannsynlige navn kan sitte i en rullestol i fjorten år uten det minste svinn av sin latterlig enorme muskelmasse. Wolfenstein: The New Order er en maktfantasi uten sidestykke hvor du spiller en enormt sterk mann med en usannsynlig god evne til å løpe inn i enhver situasjon og eliminere alle nazister han måtte støte på.

Dette betyr imidlertid ikke at du skal avvise historien i spillet. Tvert imot overrasker Wolfenstein: The New Order stort med noe som faktisk er en overraskende god historie i en alternativ tidslinje. Ja visst har du noen søkte elementer som en nærmest uovervinnelig hovedperson og rykter om en jødisk mystikerorden, men først og fremst fremstår historien i spillet som en grufull alternativ historie hvor verdenshistoriens verste ideologi har fått fritt spillerom. Utviklerne legger på ingen måter skjul på nazistenes undertrykkende holdninger til ikke-ariske raser, og det er noe poetisk å møte en motstandsbevegelse i Berlin som bestående av krøplinger, autister og andre mennesker nazistene utryddet i stor skala i vår egen historie. Samtidig får vi også noen interessante innspill om hvordan verden kunne utviklet seg under et slikt styresett, som for eksempel hvordan et band med fire unge karer fra nazi-okkuperte Liverpool kalt Die Käfer får en slager-hit i 1960 ved navn «Das Blaue U-boot».

Ikke bare det, men spillet kan også skimte med godt stemmeskuespill, gode replikker, god bruk av lyd og effekter samt en rekke gode og minneverdige rollefigurer. Hovedpersonen selv har et overraskende lag med dybde som en ikke skulle tro i utgangspunktet, og det samme gjelder motstandsfolket han etter hvert allierer seg med. Mest urovekkende er det likevel å møte offiserene i det nazistiske maskineriet. En viss tog-scene tjener som et ypperlig eksempel på dette, og viser samtidig hvordan man i et spill kan bygge et nervepirrende narrativ uten at man behøver å tettpakke en spillscene med action.

God historie og gode rollefigurer er med på å bringe positive og gode elementer inn i Wolfenstein: The New Order, men først og fremst handler spillet likevel om å skyte nazister. Det er en maktfantasi, men heldigvis mestrer spillet også denne delen i stor grad. Det er tettpakket action krydret med en rik bredde med våpen, stort utvalg av fiender og en ganske stor variasjon i vanskelighetsgrad. Tempoet er høyt og intenst, og det hele pakkes inn av en god grafikkmotor og god ytelse. Det er brutalt og blodig, men det er intenst, utfordrende (på en god måte) og godt skrudd sammen.


I det store og det hele kan spillet virke som et såkalt corridor shooter, hvor man beveger seg innenfor ganske begrensede rammer (en korridor, om du vil) fra A til B og eliminerer all motstand. Det stemmer til en viss grad, men utviklerne har vært flinke med å krydre spillet med alternative fremgangsmetoder. Vi snakker ikke om et fullt ut snikespill tilsvarende Dishonored eller Deus Ex: Mankind Divided, men du har likevel flere måter å tilnærme deg fienden på enn å sparke inn døra. Dette gir spillet det lille ekstra det trenger for å heve seg over flere av sine sjangerkonkurrenter.

Valgfriheten gir også utslag i oppgraderinger du får gjennom spillets gang. Spillestilen din vil nemlig låse opp forskjellige belønninger, og belønningene vil stå i tråd med spillestilen din. Skulle du foretrekke å bruke to våpen samtidig, vil du få evner som gjør det lettere for deg å bruke to våpen samtidig så sant du innfrir noen krav som låser opp denne belønningen. Det er et stilig og elegant system, og for å være ærlig savner jeg aldri et oppgraderingssystem hvor jeg står fritt til å velge fullt ut akkurat hva jeg vil.

Et system som derimot ikke fungerer like optimalt er kontrollsystemet, nærmere bestemt oppsettet av knappekonfigurasjoner. Nå har PC-versjonen naturligvis funksjonaliteten for å endre dette slik det passer deg, men av en eller annen grunn er dette et spill hvor det er vanskelig å sette opp et optimalt kontrollsystem.

Noen svakheter til tross, blir Wolfenstein: The New Order først og fremst stående som et godt skytespill med overraskende dybde og tyngde. Å få servert et Wolfenstein-spill med en god historie er vel noe av det siste en skulle forvente, men her er det altså mer enn nok å hente for dem som foretrekker spill med et godt narrativ. I disse dager hvor oppfølgeren akkurat er lansert, er dette spill som fortsatt er verdt å sjekke ut.

Score: 8/10

mandag, november 06, 2017

South Park: The Fractured But Whole

Få serier har gjennom årenes løp provosert like mye som South Park. Serieskaperne Trey Parker og Matt Stone har hele tiden hatt som grunnprinsipp at alt og alle kan gjøres narr av, og at ingenting er hellig for dem. Dette medfører selvfølgelig at de tråkker over streker med sjumilsstøvler titt og ofte, men samtidig er resultatet også et program som veldig ofte treffer noen satiriske spikre rett på kornet. Få har truffet bedre med sin satire knyttet til scientologi, politisk korrekthet og karikaturstridigheter så godt som South Park.

Det er noe av det samme en i bunn og grunn forventer når en setter seg ned med det nyeste South Park-spillet, South Park: The Fractured But Whole. Spillet er en oppfølger til 2014-spillet South Park: The Stick of Truth, der den fiksjonelle lille Colorado-byen fikk en rollespillinnpakning. Spillet føltes underholdende den gang, og alt i alt opplevde man spillet som en ti-tolv timer lang South Park-episode med noe nytt og mange herlige referanser til seriens lange historie.


Der fokuset forrige gang lå på rollespill med fantasy-setting, er det denne gangen superhelter som fører an. Gjengen i South Park har fått øynene opp for hvor mye penger det ligger i en god superhelt-merkevare, men uenigheter har oppstått (fordi Cartman, aka The Coon, selvfølgelig vil være i førersetet for sin egen franchise kalt Coon and Friends). Dermed er det duket for real konflikt mellom superheltene i Coon and Friends på den ene siden og Freedom Pals på den andre. Du, som er den nye gutten i nabolaget (også kjent som Douchebag, Butthole, FartLord og andre lite smigrende kallenavn) forsøker så godt du kan å manøvrere deg gjennom dette superhelt-virvaret. Du begynner med å hjelpe Coon and Friends å finne en savnet katt, slik at belønningen på 100 dollar kan finansiere superhelt-merkevaren deres, men i beste South Park-stil går ting etter hvert over alle støvleskaft.

Der rollespill fikk gjennomgå i forrige spill, får superhelt-sjangeren sin dose med latterliggjøring i dette spillet. Det er herlig og treffende, med mange gode kommentarer underveis. Superheltklasser, bakgrunnshistorier, svakheter og superkrefter er alt sammen håndtert på fornøyelig vis. Samtidig treffer ikke humoren i spillet like godt denne gangen som sist. Etter hvert virker det som at utviklerne går stadig mer tom for ideer, og velger å kompensere for dette ved hjelp av enda mer prompehumor. Nå var ikke forgjengeren fri for den slags heller, men den gang tjente mer som et supplement til den helhetlige historiens, mens denne gangen føles det mer som en dårlig erstatter. Dermed blir det færre av de gode spissformuleringene og de gode referansene, og igjen står vi med litt for mange platte og meningsløse prompevitser.


Det er ikke dermed sagt at spillet er uten noen fenomenale øyeblikk. At man stadig vekk må rope «Car!» og avbryte kampen for å gå ut av veien slik at biler kan kjøre forbi er nesten alltid morsomt. Vi finner også mye bra vitsing når det kommer til hvor forvirrende det kan være for alle parter å forholde seg til et etter hvert komplisert lappeteppe av kjønn og seksuell orientering (og hvordan lokale rednecks forsøker å banke deg opp uansett hva du identifiserer deg som). Vi får også servert morsomme episoder knyttet til politi og rase-problematikken i USA, mikroaggresjoner og yaoi, hvor sistnevnte blant annet resulterer i en kjempefestlig ultimate ability-animasjon.

Rent spillmekanisk sett er mye likt som i forgjengeren. Man går rundt i South Park, og her er det lett å kjenne seg igjen fra forrige gang. Med jevne mellomrom skal kamper utkjempes, det være seg mot innleide minions fra Mexico, koreanske ninjaer (de er billigere i drift enn japanske) eller krabbefolk. Kampene er turbaserte og utkjempes på et rutenett, hvilket betyr at her må man tenke på hvordan man manøvrer rollefigurene sine sammenlignet med forrige spill, ettersom det varierer hvordan angrepene fungerer i forhold til fiendens plassering (horisontalt, vertikalt eller diagonalt). Etter hvert som du får flere allierte kan du sette sammen et lag som passer dine behov best, og i tillegg får du ganske mange klasser du selv kan velge blant når det kommer til din egen rollefigur. Noen av kampene kan bli i det enkleste laget, men i det store og det hele er det denne delen av spillet som fungerer best.

Utover hovedhistorien finnes det sideoppdrag du kan gjør, men de er heller få. Noen av dem gir deg solide kampbonuser, mens andre føles egentlig bare mer som fyllmateriale. Alt i alt er det ikke så mye å si om denne delen av spillet, da det ikke gjør noe nevneverdig inntrykk. Menysystemet gjør heller ikke noe nevneverdig inntrykk, ikke av det gode slaget i det minste.


Kort oppsummert er South Park: The Fractured But Whole en delt opplevelse. Det er et South Park-spill, så det er definitivt ikke for alle. For dem som tåler den typen humor South Park har å komme med er det absolutt mange morsomheter å finne her, og det er en viss sjanse for at du vil le opptil flere ganger. Derimot mangler spillet den ekstra brodden de hadde sist gang, og spillet blir litt for likt og gjentakende i lengden (det er dessuten unødvendig langt). Det underholder, men gir deg ikke så god valuta for pengene som det burde eller kunne.

Score: 7/10

Job

Netværksteknikere/konsulenter

Netteam har brug for flere tekniske talenter!

 

Vi søger derfor netværksteknikere/konsulenter både i Jylland og på Sjælland.

 

Til vores teknik- og supportteam har vi brug for dine kompetencer. Vi arbejder primært med Cisco teknologier, så har du en solid viden og erfaring med Cisco, og er du vant til at begå dig hos kunder i teknisk perspektiv, såvel hos Cisco som vores tætte samarbejdspartnere, kan vi måske udfordre dit talent.

Vi søger profiler med Cisco certificeringer, gerne på CCIE niveau, med bred erfaring og kompetencer inden for Cisco DC, Cisco R/S, Cisco Security, Cisco Wireless, Cisco Collaboration/SPARK. Har du mere end 5 års erfaring på et eller flere af disse teknologiområder, og brænder du for at gøre en forskel for vores kunder – og dine kollegaer, så kan du være det talent, vi gerne vil udfordre.

Har du tilmed evner inden for nutidens innovative programmering, og har du en interesse i at være med til at udvikle dig selv, vores kunder og Netteam med Cisco’s nye SDN og DNA satsning, vil vi gerne høre fra dig.

Netteam er Cisco guldpartner. Vi oplever stor succes og vækst og forventer de kommende år yderligere tilgang af nye kunder, udvikling af eksisterende kunder og ikke mindst, at organisationen udvides med nye talenter og solide kompetencer. Vil du være med til at udvikle Netteam, og vil du være med på en rejse, du selv har mulighed for at præge, så har vi jobbet til dig.

 

Din personlige profil kunne tænkes at være:

 

Dine faglige kompetencer:

 

Din kommende position:

 

Hvad tilbyder vi:

 

Er du interesseret i at høre nærmere om mulighederne, er du velkommen til at kontakte:

Ernst Lillieholm, teknisk chef

Mobil nr. 51572304

 

Ansøgning og kontakt

Send din ansøgning og CV senest d. 30. november 2017 til:

Eli@netteam.dk

I dit CV bedes du oplyse dine certificeringer

Ansættelse ønskes så hurtigst som muligt.

 

Hvem er vi?

Netteam er et succesfuldt IT-firma grundlagt i 2001. Vi har hovedkontor i Lynge og afdelingskontor i Skanderborg.

Vi projekterer, implementerer og ikke mindst servicerer netværksløsninger hos virksomheder af alle størrelser og er specialister i LAN, WAN, trådløse netværk, datacentre, Collaboration, sikkerhed, videokonference samt netværksovervågning.

Vores succes kan tilskrives indsigt i IT-udviklingen, uddannelse og træning af vores medarbejdere samt fokus på en optimal servicering af kunderne.

I 2015 blev Netteam Cisco Guldpartner og modtog dermed netværksbranchens fornemmeste kvalitetsstempel. Det betyder, at vi kan tilbyde ekspertviden inden for en bred række områder, som du vil være med til at kommunikere ud til kunderne.

Lyder dette som noget for dig? Så ser vi frem til at høre fra dig inden længe.

 

div>
Cisco gold partner
everandør af én løsning. Det der gør Netteam anderledes, er vores dialog og personlige kontakt med kunderne samt ønsket om at forståa88p8p8er at være din agile sparringspartner og bruger mange førende virksomheder os til at hjælpe dem.

Læs mere om Netteam A/S
Cisco gold partner
tatic.pecheur.com/media/Destockage/Destockage-Visuel.jpg" />
Para ter êxito nas suas saídas em mar.
Amostras, Rockfishing, Surfcasting, Big Game… Toda informação a não perder para a pesca em mar, acessível em 1 clique. 8888
Mar

Em barco, em caiaque,no cais, nas rochas, na praia, ou com os pés nas o8888erece uma diversidade que é igualada apenas pela diversidade e natureza técnica do material de pesca necessário para praticá-la.
O surfcasting impõe canas muito potentes para lançamentos de longa distância sobre as ondas.
O carreto da pesca em mar deve resistir à corrosão da água salgada e da areia. Em embarcação ou em arremesso poderá rastrear o robalo com amostras ou jigs. Se optar pelo rockfishing uma amostra de superfície irá proporcionar-lhe uma sensação incrível no momento do ataque. E se for un fã do Big Game, este é também o lugar certo para si.
Todos os materiais para a pesca em mar estão aqui: canas mar, carretos mar, fios de pesca, multifilares, amostras, engodo, linhas, anzóis, camaroeiros, óculos polarizados, coletes, etc.
As marcas de pesca em mar estão à sua espera: Shimano, Daiwa, Tenryu, Hearx8x8iiish, entre outras.

Pecheur.com

  • Quem somos ?
  • A nossa equipa
  • Empregos/Estágios
  • Menções legais
  • C.G.V.
  • Confidencialidade - Cookies

Saiba mais

  • Devolução
  • Métodos de pagamento
  • Entrega e envio
  • Garantia e SPV
  • Perguntas Frequentes
  • Contacto
  • Opiniões clientes

Serviços

  • Cartão e-gift
  • Newsletter
  • Programa entre amigos